søndag 28. november 2010


 

Et vitnesbyrd fra Nord-Korea

Utskriftsvennlig versjonTips en venn
                                                   Nord-Korea
 
Nord-koreanske soldater.
Lee Joo Chan er fra Nord-Korea. På Åpne Dører-dagen i Nederland for et par uker siden fortalte han realistisk fra livet som kristen i Nord-Korea.

Lee Joo Chan forteller sin livshistorie:


Da jeg var ung, trodde jeg  på lederne i nasjonen vår. Jeg stolte helt og fullt på dem, og jeg ønsket å adlyde dem. Mine foreldre var spesielle mennesker, og de nøt stor respekt. Folk i landsbyen vår så på dem som sanne kommunister. Min mor lærte oss at når naboene våre ikke hadde mat, måtte vi dele med dem. Vi måtte dele det vi hadde både av mat og klær og hjelpe syke.

Foreldrenes hemmelighet

Men mine foreldre hadde en hemmelighet. Hver kveld når det var blitt mørkt, gikk de ut og gravde opp en svart bok i et hull i bakken på baksiden av huset. “Fortell aldri noen om denne boken, for da vil hele familien bli drept,” sa de. Min mor sa aldri navnet “Jesus”, for det var alt for farlig.

På 1990-tallet kom den store hungersnøden. Jeg var lærer på ungdomsskolen på den tiden. En elev på 12 år kom en dag og sa: “Jeg har så vondt magen.” Vi tok ham og hans søster til sykehuset. Begge besvimte av utmattelse og sult. Deres foreldre døde to måneder tidligere av sult. Jeg omfavnet barna, og de holdt hendene mine inntil de døde.

Hungersnød og flukt

Fortsatt er det stor hungersnød. Tre millioner har dødd av sult. Og resten av befolkningen, 24 millioner mennesker, er fratatt all frihet. Det er et land fylt av død. Jeg kunne ikke holde det ut lenger. Jeg hadde bøker som var skrevet av Kim Il Sung og Kim Jong Il. En dag slengte jeg dem fra meg foran en annen lærer og sa: “Jeg tror ikke på dem lenger.” Dermed hadde jeg sagt og gjort noe som det var dødsstraff for.  

Jeg flyktet til Kina, og oppholdt meg der i fem og et halvt år.  Det var i februar 1997. Det var kaldt, og isen lå på grenseelva Tumen. Jeg krysset elva og kom til en kinesisk landsby. Jeg møtte en kinesisk kvinne, og det første og eneste jeg sa, var: ”Jeg kommer fra Nord-Korea. Jeg er så sulten!” Men det var en slik lettelse at jeg hadde greid å flykte og fortsatt var i live. Jeg begynte å tigge, og etter hvert fikk jeg illegalt arbeid. Jeg fikk ikke betaling, men mat.

Gjenforening med moren

I 1998 kom min mor over grensen for å lete etter meg. Hun fortalte at hun hadde kommet til tro på Jesus i 1935, men hun hadde aldri kunnet fortelle noen i familien om sin tro etter at Kim Il Sung tok makten og ville utrydde alle kristne. Mine besteforeldre hadde vært med i samme menighet som Kim Il Sung var med i sin ungdom. Det var i Kina at min mor for første gang tok meg med i en kirke, og hun ba for meg og vårt folk i tre timer. Hun sa: “Å Herre, vær så snill å la familien vår komme til Kina.”

I 2001 kom også min bror til Kina for å møte oss. Han overtalte min mor til å bli med ham tilbake til Nord-Korea. For også i Kina måtte vi være forsiktige. Politiet var etter oss.

Fanget og drept

Da min mor kom til elva, ba hun intenst for meg at jeg måtte bli et vitne om Jesus. Så krysset mor og min bror elva, men på den nord-koreanske siden ble de straks arrestert. Jeg sto på den kinesiske siden og så på hvordan de ble slått med geværene til de døde. Så ble de lempet på elva. 

Jeg ropte ut til Herren. Jeg ønsket å få tak i min mors kropp og få den opp fra elva, men jeg kunne ikke. Siden har de drept hele familien min. Min mor, min far og mine søsken – alle ble drept for sin kristne tro. Det er bare jeg og min sønn som er i live av hele familien min.

Bønn for landet

Be for Nord-Korea! Be om at Guds Ånd må arbeide i landet. Det er så mange som må dø på grunn av sin tro. Be om at Pyongyang igjen må bli Østens Jerusalem. Siden min mor ble kristen i 1935, ba hun for landet vårt hver dag. Og de nord-koreanske fortsetter også i dag å be for landet.

Sønnens flukt

Min sønn hadde ikke sett meg på mange år. Han var åtte år gammel da jeg flyktet. Han bodde på gaten og spiste det han fant. Men så klarte også han å flykte til Kina. Han var så tynn at jeg ikke kjente ham igjen. Jeg ønsket å hjelpe ham til friheten ved å sende ham gjennom Mongolia, men han ble arrestert. Da tenkte han: “Dette er slutten på mitt liv.” Så ble han sendt tilbake til Nord-Korea. Da var han 13 år gammel. Politiet hengte ham opp etter føttene og slo løs på ham med stokker. Han mistet mange ganger bevisstheten. Lederne i landet vårt gjør forferdelige ting mot folket. 

Senere klarte sønnen, Timothy, å flykte på nytt og bli gjenforent med sin far i Sør-Korea.

- Jeg vil forkynne til min død

Lee  Joo Chan avsluttet vitnesbyrdet sitt slik:  Nå vil jeg takke Gud for at Han kommer til å forandre landet. Jeg vil forkynne evangeliet inntil min død, og jeg vil leve for Jesus.

En usigelig smerte og Guds hellige nærvær

Så sto de der på plattformen, Lee Joo Chan, sønnen Timothy og Lees kone, for å synge et vers av Amazing Grace på koreansk før hele forsamlingen skulle synge videre på engelsk. Men da de var ferdige med sitt vers på koreansk, kastet faren seg på kne med ansiktet mot gulvet, slo hånden gjentatte ganger mot gulvet og ropte ut sin nød og smerte til Gud. Dette veldige vitnesbyrd gikk som en ildkule gjennom hele den store forsamlingen. Vi opplevde den usigelige smerten og Guds hellige og mektige nærvær på samme tid.

1 kommentar: